Som min kone Grace skrev her for noen uker siden, ble jeg tidligere i år invitert til å stille ut noen av bildene mine i et sommergalleri på Jomfruland utenfor kunstnerbyen Kragerø, der jeg vokste opp.
Der møtte jeg venner jeg ikke hadde sett på førti, kanskje femti år. De husket meg som en vill fyr det var morsomt å være sammen med, og de var oppriktig glade for å se meg igjen.
Dette er historien om et gjensyn som minner oss om at vennskap varer – og at det noen ganger kan ta usedvanlig lang tid å fullføre et maleri.
La oss spole femti år tilbake.
Det er sommeren 1976. Jeg er 29 år gammel og arbeider både som dokumentarfilmskaper i NRK og som uavhengig spillefilmregissør og produsent.
På den tiden hadde jeg en nær tilknytning til Kragerø. Foreldrene mine, to yngre brødre og jeg flyttet dit i 1960, da jeg var tretten år gammel. Begge foreldrene mine var kunstnere, og vi ble raskt venner med den unge generasjonen av kunstnere i byen.
Disse vennskapene ble sterkere gjennom årene, og i 1976 var to av dem i ferd med å starte sine karrierer. Malerne Tore Juell og Thorvald Lund Hansen hadde allerede nådd et nivå som gjorde at jeg valgte å portrettere dem i en TV-dokumentar om kunstnere i Kragerø.
Omtrent på samme tid laget jeg også en dokumentarfilm om hvordan byens trehusbebyggelse gradvis ble erstattet av sterile betongbygninger. Thorvald Lund Hansen medvirket i filmen som en lidenskapelig forsvarer av mangfoldet som de gamle trehusene representerte.
Da jeg nesten femti år senere vendte tilbake for å stille ut mine egne arbeider, skjedde noe ganske bemerkelsesverdig.
Tore Juell og Thorvald Lund Hansen stilte samtidig ut sammen i et galleri i sentrum, og vi fikk et hyggelig gjensyn.
Begge er i dag respekterte kunstnere, og det aller første Thorvald sa da han så meg, var:
«Jeg har ikke glemt det. Jeg har ikke glemt det. Du skal snart få maleriet ditt.»
Han tok meg med bort til et av bildene sine og forklarte at et annet maleri, i samme størrelse og med en tilsvarende stemning, ville bli levert så snart det var ferdig.
Det er snakk om et maleri som allerede var fullt betalt nesten femti år tidligere.
På slutten av 1970-tallet hadde Thorvald strandet i New York uten penger til flybillett hjem til Norge. For å hjelpe ham bestilte jeg et sjølandskap og betalte det på forskudd. Han lovet å male det så snart han kom hjem.
Jeg spurte ham aldri hvorfor det hadde tatt så mange år.
Tore Juell sto ved siden av oss, og samtalen kom raskt inn på et annet minne fra den tiden. Under filminnspillingen i Kragerø hadde han lånt penger av meg for å kunne reise til Marbella i Spania. Der malte han senere et portrett av den legendariske pianisten Arthur Rubinstein – et oppdrag som ble starten på hans internasjonale karriere.
Noen år senere gikk jeg tilfeldigvis forbi et galleri ved Rådhusplassen i Oslo da jeg hørte noen rope navnet mitt.
Jeg snudde meg og så Tore Juell stå i døråpningen.
Han ba meg vente, løp inn igjen, tok et av bildene sine ned fra veggen, skrev «Til min kjære Eldar, med allslags takk … Fra Tore» på baksiden, kom ut igjen og ga det til meg.
Det maleriet henger nå på soverommet mitt i Davao.
For et øyeblikk ble fjerne minner levende igjen, som om årene mellom oss aldri hadde eksistert. Tid har heldigvis overraskende liten makt over gamle vennskap.
Med kunsten er det annerledes.
Kunst trenger ofte tid.
Det ble tydelig en uke senere, da Thorvald Lund Hansen åpnet en egen utstilling på Berg Museum i Kragerø med utvalgte arbeider fra et helt liv viet malerkunsten.
Med en bemerkelsesverdig troskap mot de gamle nederlandske mesterne har han aldri gitt slipp på overbevisningen om at maleri er et krevende håndverk – et håndverk som finner sin sanne form gjennom studier, tålmodighet, disiplin og målbevisst arbeid.
Utstillingen holdt et usedvanlig høyt nivå, og jeg gratulerte ham helhjertet med at han hadde vært tro mot sine kunstneriske idealer gjennom hele karrieren.
Da jeg tenkte tilbake på samtalen vår, slo det meg at det kanskje fantes en grunn til at det hadde tatt nesten femti år før han endelig følte seg klar til å si:
«Maleriet ditt blir snart ferdig.»
Jeg tror svaret er overraskende enkelt.
Først nå føler han at han virkelig kan stå inne for det.
Sjølandskap var aldri en del av hans kunstneriske språk på 1970-tallet og heller ikke – så vidt jeg vet – på noe senere tidspunkt i karrieren. Bildene hans var alltid forankret på land.
Som ung så han opp til de engelske malerne John Constable og J. M. W. Turner. Mens Constables innflytelse fant veien inn i bildene hans, virker det som om Turner tålmodig ventet i bakgrunnen.
Kanskje trengte nettopp den innflytelsen femti år på å modnes?
Kanskje det er først nå han omfavner sjøen, øyene, morgentåken og den stille stemningen i Kragerøskjærgården som motiverer ham til å føle seg klar for å male?
Hvis det er tilfelle, kan jeg lett tilgi den lange ventetiden på sjølandskapet jeg utfordret ham til å male for alle disse årene siden.
Noen malerier nekter rett og slett å la seg forhaste.
Møtene våre under dette besøket ble dessverre korte, men de var nok.
Det var fint å oppdage at jeg ikke var blitt glemt.
Og kanskje er det en av livets stille gaver.
Noen ganger bruker vi år på å lure på om vi i det hele tatt betydde noe for menneskene vi en gang kjente.
Så, flere tiår senere, er én eneste setning nok til å viske bort enhver tvil.
«Jeg har ikke glemt det.»
De fem ordene kan ha vært verdt å vente femti år på.
Folk spør meg av og til hvordan det føles, etter et helt liv som filmskaper og forfatter, å arbeide med kunstig intelligens og digitale verktøy for å skape stillestående bilder.
For meg føles det helt naturlig.
Da jeg laget film, arbeidet jeg på nøyaktig samme måte.
Jeg skrev manus, satte sammen teamet og samarbeidet med fagfolk på foto, lyd, lys, scenografi, kostymedesign, klipping, musikk osv. Hver av dem bidro med kunnskap og ferdigheter jeg selv ikke hadde. Min oppgave var aldri å mestre alle fag. Min oppgave var å se det ferdige verket for meg og lede den kreative prosessen mot denne visjonen.
I dag arbeider jeg på nesten samme måte.
Jeg begynner fortsatt med en idé og noen få setninger som beskriver hva jeg ønsker å skape. I filmens verden kalles det et synopsis. I arbeidet med kunstig intelligens kalles det prompts.
Forskjellen er at mine samarbeidspartnere nå alle er digitale. Jeg har tilgang til all den ekspertisen jeg trenger, og henter den frem gjennom en dialog med de KI-verktøyene jeg arbeider med.
Det er egentlig ikke noe grunnleggende nytt i dette.
Gjennom hele kunsthistorien har kunstnere arbeidet sammen med assistenter. I renessansens verksteder malte lærlingene bakgrunner, landskap, draperier, dyr og arkitektoniske detaljer etter mesterens anvisninger. Mesteren unnfanget idéen, ledet arbeidet og avgjorde når maleriet var ferdig.
I Norge ble Adolph Tidemand og Hans Gude berømte fordi de kombinerte sine styrker. Den ene malte menneskene, den andre landskapet. Sammen skapte de verk som ingen av dem kunne ha skapt alene.
For meg er det å ha spesialister tilgjengelig i skyen ganske enkelt bare et nytt kapittel i denne lange tradisjonen.
Det som aldri har forandret seg, er dette:
Uten kunnskap, erfaring og kunstnerisk visjon utretter verktøyene ingenting av varig betydning.
Teknologi har aldri skapt stor kunst på egen hånd.
Det gjør mennesker.
Som filmskaper skapte jeg 24 bilder i sekundet, altså levende bilder
I dag forsøker jeg å gjøre et enkelt bilde levende.
Nye verktøy har alltid blitt møtt med skepsis.
Fotografiet ble en gang avfeid som en mekanisk snarvei.
Filmen ble kritisert for å mangle malerkunstens verdighet.
Digitalfotografiet ble beskyldt for å ødelegge håndverket.
I dag er kunstig intelligens blitt det nyeste målet for den samme skepsisen.
Under åpningen av utstillingen på Berg Museum fortalte Thorvald Lund Hansen gripende om sin mor, Miriam.
I mange år hadde han ønsket å hedre henne med et portrett.
Igjen og igjen forsøkte han.
Igjen og igjen mislyktes han.
Til slutt snudde han lerretet mot veggen og lot det stå slik helt til den dagen han endelig forsto hva maleriet trengte.
Han bemerket at denne lange prosessen med ubevisst kunstnerisk modning er noe en datamaskin aldri kan utføre.
Det har han helt rett i.
Men det kan heller ikke en pensel.
Penselen skaper ikke maleriet.
Det gjør hånden.
Og hånden følger hjernen.
Den samme langsomme prosessen med refleksjon, tvil, oppdagelse og kunstnerisk vekst finnes enten man arbeider med oljemaling, kull, fotografi eller digitale verktøy.
Kunstig intelligens kan ikke erstatte den reisen.
Den kan bare bli enda et instrument i hendene på noen som bruker sitt liv på å lære å se.
De samme hendene som en gang risset ville dyr inn i hulevegger, utforsker i dag nye visuelle muligheter gjennom piksler og algoritmer.
Kunsten har alltid beveget seg fremover ved å åpne nye dører når mulighetene åpner seg.
Det synes jeg er dypt oppmuntrende.
Og et sted i et atelier i Kragerø har et maleri ventet i nesten femti år på å bli ferdig.
Jeg gleder meg til å se det – forhåpentligvis snart.
Featured image © Eldar Einarson